En hustavle

Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen,
det er den eneste glede.

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Den at det var for sent
da du skjønte dette.

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage.

Arnulf Øverland

Adventsdikt til eit femårs barn

Førjuls tid trør enno stilt i dørene her heime.
Eg hentar fram frå skuff og skap dei same tinga,
år for år.
Så vart eg kan tar eg ei lita hand i mi og leier
små tankar til eit ukjent land,
der kvardagsrøynda teier.

For det er Stillas veker no, når mørkret,
mjukt og tett,
gjev alt av ljos ein undrings glans
av von og draum og lengt.
Du vesle son, det eg ber fram til minnet ditt nett no
skal vekse til ei handlings tru
når du vert mann, ein gong.

Ingen skal få øyde desse dagane, dei få.
Året har så mange veker, der vi ikkje rår.
Som eit ljosskip sigler huset, stilt og lett som snø.
Vi to helgar no ei soge,
sidan vel du sjølv.

Tone Ringen

Det er langt mellom venner

I forrige uke fikk Kolbein Falkeid Brageprisens hederspris. Han har skrevet veldig mange fine dikt. Et av dem kommer her. Kom gjerne med forslag til andre fine Falkeiddikt!


DET ER LANGT MELLOM VENNER

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

Kolbein Falkeid

Frasene

Tett står muren av fraser rundt oss,
dei foraktlege frasene -,
eller er dei kanskje ikkje så foraktlege
som vi vil ha det til?
Dei seier då noko.

Òg i dei mest slitte frasene
ligg eit innhald.
Òg i dei ligg ein sannhet gøymt.
Men kva for ein sannhet?
Dette teier dei om.
Av den grunn våger ikkje folk
å bygge på frasene.

Arvid Torgeir Lie

Sum

Adderer du alle kvinners
plager og naud,
frå omskjering, valdtekt og underbetaling
til fødslar og dagleg hårstell,
og alle menns
plagar og naud,
frå avvising, krig og gruvearbeid
til dagleg barbering og skam i slekta,
får du då den samla elendighet
for heile menneskeslekta?

Du gjer ikkje det
Det står att ein rest.
Sorga til den som legg saman.
Sorga di.
Sorga til alle kvinner
og alle sorgfulle menn
som aldri møtte kvarandre
endå dei ble rekna i hop.

Men er det så at du verkeleg kan addere,
så legg i hop likevel.
Legg dei saman.
Det hender så sjeldan
at nokon gjer det.
Sluttsummen kan kanskje brukast.

(Einar Økland)

Stein under sko'n

Jeg pusler meg fremover veien
det er stritt, men jeg klarer'e vel,
og får jeg en stein under sko'n min
så halter jeg videre lell

Jeg vil heller bli bakerst i flokken
og kalles for puslete, sein
enn å være så hard under beina
at jeg ikke kan kjenne en stein

(Margaret Skjelbred)

FOLK FLEST

Folk flest
er bra folk.

De smiler og hilser og oppfører seg
stort sett fint mot hverandre.

Dette
er et godt utgangspunkt.

(Stig Holmås)

MINNENE

Ta det med deg!
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.

Et strå bare
et eneste blankt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets tusen drepende tonn
i å styrte utfor.

HANS BØRLI

Det hende av og til då eg sto opp

Det hende av og til då eg sto opp
Eller då eg skulle dra gardinet frå
Ja, andre stunder på dagen med:
Eg fekk eit glimt av meg sjølv i spegelen
Eit skip drog forbi på fjorden
Langsamt, i vindusramma: livet mitt
Åsane blei, fjorden låg der,
hamna, torget, bilane på vegen
Det var ein heilt vanleg dag
Lik og ulik, slik dagane er
Det der dunkande og langsame
fylte synet. Det var eit sjokk
då alt var borte
Dette er ei glede eg forsøker å forklare deg
i desse linjene, som snart ikkje er meir

Tor Obrestad

Tenk at vinden

Tenk at vinden som
gyngar granene våre
kan ha brust i palmeblad

ruska i en jaguarpels
blåse eit løveøyre reint
og støvsugd pumanesebor!

Full av framande lydar
blæs vinden seg heilt inn Sognefjorden
og slenger løvebrøl mot husveggane!

Marit Tusvik

Fra "Mellom himmel og jord"
Samlaget 1986

DER ALLE STIER TAPER SEG

Den mann som drepte tirsdag
var han en morder mandag?
Og våkner onsdag mot et grått vindu
med skodden østlig drivende igjennom ham
hvem er han nå

den mann igår?
da steinen løftet hånden hans til slag
eller den han var i forgårs
hvem
når var i forgårs
Lyset fra pianolampen husker han
og hender mot tangentene
ja Händel
Og en tung grå stein, knasende

Han stirrer innover
der gamle øyemerker løses opp i skodden
endrer form og skifter plass
Og ser på disse hendene
hvem eier dem!
en stein de kastet fra seg i et dike
eller Händel, Händel

som har reist seg fra klaveret
uten å se på ham
lar døren gli igjen
Og bare hendene tilbake
lånt brukt
Liksom herreløse hunder er de
står og uler på en øde mo
mot torsdag fredag


Paal Brekke. Fra Roerne fra Itaka. En ring av dikt (1960)

Bruk dagen godt

Det ganger seg så lite hva godt har du ment
om ikke du gjør det før alt er for sent.

For sent - er for sent. Det er alt en kan svare
Din kjærligste tanke, ditt varmeste ord
er blomster som visner mens så kornet gror.

Det er ikke nok at vi stadig får høre
om alt det du engang har tenkt å gjøre.
En dag lukkes døren for det du har tenkt.
Den dag er hver eneste mulighet stengt.

Det haster - du må ikke nøle så lenge
at dagene stjeler den tid du kan trenge.
Et skjebnetungt ord er det nakne " for sent ".

En nådeløs dom, men svært ofte fortjent.
Og om du vil slippe å høre den siden:
Bruk dagene godt mens du ennå har tiden.

Av Arne Paasche Aasen

Regn

En er en, og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner i dag.
Regn, regn, regn, regn
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vådt
deilig og rådt!
En er en, og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner i dag.

Sigbjørn Obstfelder

Hokken ska’n blonke tel

A Kirsti er lys som e selje,
A Kari er mørk som e gran.
A Kari vil helst vera heme,
A Kirsti er alle stan.

A Kirsti er livat i leken
og le´ugst og lettest på tå.
A Kari sit inne ved rokken
og tvinner den mjuke tråd.

A Kirsti er kvek som en mårrå.
A Kari er blyg som en kveld.
og je, je er gla i dem båe.
- Men hokken ska´n godblonke tel.

Einar Skjæraasen

NOEN HAR GÅTT FORAN...

Vær barmhjertig Herre,
Vis en særlig omsorg
for de mennesker
som er så logiske,
praktiske
og realistiske,
at de forarges når noen tror
at det finnes en liten blå hest.

- Don Helder Camara

Broenes Skjønnhet

Ramadan er over; idag feires Eid verden over. God eid/Eid mubarak til alle muslimer. Spesielt gode tanker til dem som savner noen på denne dagen. Rolf Jacobsens dikt om broer passer i dag.

Broenes skjønnhet

Stål eller sten. Der står de
brospennenes strenge buer
meislet inn i landskapet
som porter til fred.
Verrazano Narrow Bridge, Bosporus,
Rheinbrücke, Sotraog Sortlandsspennene, Golden Gate
lysende som smykker, blomsterkranser,
kniplinger kastet gjennom luften:
Min hånd i din. Kom over og se.
– – –
Regnbuen sier: Se på meg. Jeg er en bro.
Jeg er et tegn på himmelen. Bygg broer.
Bøy dere. Løft armene til en bue.
Bind sammen. Bryt lenker. Bygg.
Se stålsøyler og tårn mot skyene: En bro.
Hør vindfløyten mellom wirene: En bro.
To mennesker møtes. Ansiktene blusser: En bro.
Ord som blir sagt. Hengivelse, fred: En bro.

ROLF JACOBSEN, Fra Nattåpent (1985)

Tirsdagsdikt uten tittel

Hvem har ikke følt for å krype under bordet og sitte der helt til alt blir stille, en gang i mellom? Å beskrive denne følelsen med en pave, en hund og bokstavkjeks er jo fantastisk.


Det er ikke alltid
så lett å være pave
sier paven
Han gjemmer seg under bordet
og roper hunden til seg
Der sitter han til det er mørkt
og alle har sluttet å lete
Når alt er stille
i Vatikanet
kryper han fram
fra under duken
og gir hunden
rent vann i skålen
Så spiser han bokstavkjeks
ved vinduet

(Gro Dahle)

GUTTA

snøen som falt i fjor
er ikke lenger hva den var
juletrærne når ikke til taket
og alle pakker er bløte
det er tredje dag
og kakene er allerede tørre
jeg rydder i korker og papir
og jeg spør meg selv
for det er ingen andre å spørre:
når var det det slutta
når var det egentlig det slutta
hvor er det blitt av alle gutta

hvor er Pål som stod i gål
og redda på streken
hvor er Nils som drakk pils
med sugerør og hadde teken
hvor er Jonny som sang money
med hockeykølla som mikk
hvor er Joker som spilte poker
og alltid tok siste stikk
hvor er Tobben som fikke jobben
som sjokolade trekk på Ringen
hvor er Kaj som sjekka Maj
og hoppa av i svingen
når var det egentlig at båndene ble kutta
hvor er det blitt av alle gutta

våren er akutt
og sommeren er en lengre lidelse
det er høl i bademadrassene
morellene er sure
vannet er for kaldt
og gatene for ensomme
det er ikke lenger gøy på landet
kleggen blir større og større
det er for mye sand på strendene
og filmene er gørre
snart er det første skoledag igjen
jeg har rydda i pennalet
og pakket ranselen
og jeg spør meg selv
for det er ingen andre å spørre:
hvor var det det butta
hvor var det egentlig det butta
hvor er det blitt av alle gutta

hvor er Jens som slo lens
og tryna i hekken
hvor er Max som fiska laks
i Gaustadbekken
hvor er Jo som hadde sko
med femtiøring og jernbeslag
hvor er Lathans som sovna sankthans
og våkna tredje juledag
hvor er Elling som tok telling
da han stupte fra tiern
hvor er Finn som drakk gin
og sneik seg inn på niern
når var det det slutta
når var det egentlig det slutta
hvor er det blitt av alle gutta

gutta sover nå
gutta sover nå
med lyset på

Lars Saabye Christensen, fra ‘Hvor er alle gutta blitt av’, Dikt i utvalg, 1991.

DALEN

Ingen tog dig i handen och sa:
passa på.
Detta är nu.
Dalen du ser med slingrande vatten
med gömmande skogar och mild luft
med ängar och gröna källor
denna dal bär namnet Kärlek.

Ingen sa:
gå långsamt.
Akta dig för att färdas alltför fort
att tro på en annan dal
en större som du hört om
det finns ingen annan
inte för dig
dröj kvar
prägla vart löv i minnet.

Ingen sa:
detta är nu.
Detta är mycket.
Detta är tilräckligt.

Alldeles ensam sprang jag genom dalen
först när jag såg mig om förstod jag:
den såg ut så.
Det var den.

(Solveig von Schoultz)

TA VARE

på vennene ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit - det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte - nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute - jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene - HEI HEI! ta nå
vare på hverandre.

(Jan Erik Vold)

Vepsen

I stripet badedrakt
og ør av dødsforakt
flyr den med hevet spyd
midt i sin egen lyd.

Et ondt og giftig stikk
det korte øyeblikk
av salig raseri.
Og så er alt forbi.

(Inger Hagerup)

NÅR DE SOVER

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himlen har gitt
menneskene.

De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene står vakt da og det
er en dis over hvelvene,
noen timer da ingen
skal gjøre hverandre ondt.

Kunne vi bare tale til hverandre da
når hjertene er som halvt åpne blomster.
Ord som gylne bier
skulde trenge inn der:
- Gud, lær mig søvnens sprog.

(Rolf Jacobsen)

Vera sitt eget lys

Vera sitt eget lys
På havsens botn
lever fiskar i stint mørker
Men dei er ikkje blinde
dei lyser sjølve
mot ferd og farar

Vi er sjølve fiskar
i et mørkare hav
men vi er ikkje blinde

Sol skal finnast
men vi ser ikkje sol
Manns einaste von
er å vera sitt eige lys

(Ragnvald Skrede)

DE GAMLE DAMER

De unge kvinnene med lynsnare føtter, hvor blir det
av dem?
De som har knær som små kyss og sovende hår?

Langt ut i tiden når de er blitt stille
gamle damer med smale hender og går langsomt i
trappene

med store nøkler og ser sig omkring
og snakker til små barn ved kirkegårdsportene.

I det fremmede store landet hvor vintrene er lange
og ingen mere skjønner deres sprog.

Bøy dig dypt og hils dem med ærbødighet for
de bærer det med sig ennå som en duft,

et hemmelig bitt i kinnet, en nerve inne i
håndflatene etsteds som røper dem

Rolf Jacobsen

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster..

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Hans Børli

Trøstedikt

April, mai og skoene løper av sted
med føttene mine
og grøftene lyser.
Dette lille diktet mitt peker på grøftekantene
og sier:
- Se grøftekantene,
er de ikke praktfulle, sier diktet
og peker på det tørre bleke gresset
og hestehovene
og vårkålen
og gullstjernene.
Alt er gult
og vårpengurten vokser seg lang og knoklete
og hvitveisen overtar etter blåveisen
det er førstemann til sankthans
og bokfinkene er helt desperate
og gresset springer for harde livet inn i sommeren.
Det er da
du snubler
og faller
og slår deg
og noen må blåse, stryke, holde.
Hvis ingen andre ser deg falle,
kanskje diktet kan trøste?

(Gro Dahle)

Kvitsymra

Eg minnast dagar i
kvitsymreskogen
for lenge siden:
Kvitt, berre kvitt og kvitt.
Unge, mjuke hender
greip dei saftfulle stenglar,
plukka dei ein etter ein
heilt til hendene knapt
kunne femne dei alle.
Tok dei i hus
som ein kosteleg skatt
og ordna dei vakkert i
krukke og glas.
Men blomen bøyger hovudet djupt
og dei kvite krunblad
faldar seg om ei sorg
i det grøne auga.
Slik viste du meg blome
di sjel ein skinande maidag.

Laila Robøle Holtan

Liten og stor

André Bjerke har en egen evne til å beskrive barns perspektiv på livet.

Liten og stor

Som barn fikk du ofte lov til
å sitte ved voksnes bord
for stum og andektig å lytte
til deres bevingede ord.

Om livet og all den mening
som livet visstnok skal ha.
Og denne merkverdige tale
skjønte du ingenting av.

Du sa til ditt undrende hjerte
at: gid jeg måtte bli stor
så også jeg kan snakke
med mange og rare ord-

Det er så meget i verden
jeg ikke forstår og kan si,
men alle de store forstår det,
og fryktelig stor vil jeg bli!

Du satt der i smug og beundret
de voksnes hemmelighet.
Kunne du kanskje vite
at voksne ingenting vet?

Kunne du kanskje vite
at ordenes tunge flom
bare er til for å skjule
en skremmende fattigdom!

Og at de dumme og store
aldri forsto et fnugg
av livets deilige sannhet
i dine øynes dugg!

Kunne du kanskje vite
at du så liten og vek
eide tilværelsens under
midt i din egen lek?

Mens alt hva de sørgelig store
fant det for godt å bedrive,
bare var flukten fra leken,
fordi de var redde for livet!

Eit ord

Det har skjedd et drap denne uken som kommer til å stå i historiebøkene: Osama bin Laden ble tatt av dage. Jeg vil ikke synse noe om dette, men jeg vil gjerne legge ut et dikt som handler om fredsarbeid i det små.


EIT ORD

Eit ord

- ein stein

i ei kald elv.

Ein stein til -

Eg lyt ha fleire steinar

skal eg koma over.

(Olav H. Hauge)

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

Karin Boye

Jeg velger meg april!

Jeg velger meg april!

I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Bjørnstjerne Bjørnson (skrevet i 1879)

Ledestjerne

Vi roper i denne natten:
Gi oss en vei å gå.
Gi oss ennå en stjerne
å feste øynene på.

Gi oss ennå et hjerte,
ikke av vest eller øst,
gi oss et hjerte som favner
all verden – og grenseløst.

Gi oss ennå å gråte
over vårt mørke sted.
Gi oss igjen å høre:
Fred over jorden. Fred!

Gi oss ennå å bryte
opp som de vise menn.
Gi oss i natt en stjerne,
og gi oss å følge den.

Å kunne æ skrive

Det er mange sangtekster som er veldig flotte og som kan leses som dikt. Det er også mange dikt som har blitt tonesatt og forvandlet til nydelige sanger. Jeg er ikke sikker på om "Å kunne æ skrive" er av den høyeste dikteriske kvalitet, men jeg liker den godt likevel.

Å kunne æ skrive

Å, kunne æ skrive på himmelen
så skreiv æ ditt navn
og hvis mitt liv va ei skute
skulle du ha vært mi havn.
Å, kunne æ hente ned skyan
og re dæ ei seng
og dette fjellet va et flygel
så spelte æ Chopin.
Men æ måtte ha øvd på forhånd
-ville du forstå?
Musikken begynn førr alvor snart
- æ snur mæ førr å se om du skal gå.

Å, va æ mektig som stormen
som herske og rår
-æ skulle ikkje røre huset ditt
kun lyske lett ditt hår
Og om du skulle bli redd mæ
fordi det blei kaldt
så skulle æ blåst den akkorden
som kunne forklare alt.
Men æ måtte ha øvd på forhånd
- ville du forstå?
Musikken begynn førr alvor snart
- æ snur mæ førr å se om du skal gå.

Å, kunne æ skrive på himmelen
så skreiv æ ditt navn
og hvis mitt liv va ei skute
sku´ du ha vært mi havn.
Å, kunne æ hente ned skyan
og re dæ ei seng
og dette fjellet va et flygel
så spelte æ Chopin.
Men æ må øve litt på forhånd
håpa du forstår
Musikken begynn førr alvor nu
Æ veit den vil forstumme
hvis du går

Lars Bremnes

HVIS DU VIL

Har du varme
nok?
Du har.
Søvnen, tankene
er gitt deg gratis.
Men varmen i deg
må du gi
og gi igjen.
Også du kan si et ord om glede.
Du har en hånd
varm,
hvis du vil.

(Rolf Jacobsen)

Den varme foten din

Den varme foten din
fann fram til meg i natt
ville kjenne om eg låg vaken.
Ein snakkar ikkje så mykje
i utrengsmål
når ein har vore gift
i 50 år.

För mig er det inte längre väsentlig

För mig er det inte längre väsentlig, syster
att min lilla vrå av världen skiner perfekt.
Dammet på mina möbler skadar ingen,
men jag har hört at folk torteras
på grund av sina åtsikter, att de jagar
varandra över jorden og fångas.
Att döden uopphörligt mättar seg i länder
der törst och hunger annars råder.
Att människooffren inte längre räknas
i katastroferna, som hela tiden skiftar.
Så har jag hört berettas, syster
och människoföraktet och oron i tiden
är som rop till meg, och jag måste ut,
måste lämne golven mindre blanka
för jag måste ut och söka sanningen,
för allt som sker i världen
sker delvis på vårt ansvar, syster.

Anita Wikman

Sneløsning

I dag er det 1. mars. Den verste kulda som hadde kilt seg fast i Oslo, slapp taket for noen dager siden. Nå er jeg optimist. Våren kommer snart!

SNELØSNING

Hermed hyller jeg uten forbehold
VÅREN
som det eneste effektive middel mot sne!
(En form for nedbør
jeg fordømmer på det strengeste.)
’Sneens hvite idioti,’
sier dikteren.
I månedsvis har den falt – falt! – FALT!
Den har stablet seg opp i driver, i kubber,
tykke som uleselige romaner,
En snemengde, tøylesløst enorm
som julelitteraturen!

Utenfor mitt vindu skråner en sneskavl
i bratt stigende kurve som en
selvmordsstatistikk,
og efter å ha betraktet den uavbrutt i 15 minutter
forstår jeg i et glimt
vikingtogene, berserkgangen og det økende forbruk av alkohol,
kort sagt, Det Norske Folks Liv og Historie.

Å, du svulmende, elefantsyke landskap!
Hittil lå du som en likblek storeter,
besvimt under sin egen fedme,
men idag har våren beordret deg
en radikal avmagringskur . ..
Hør dine overflødige kilo
risle bort med bekkene!

Ute på jordet segner snemannen,
et sinnbilde på den beseirede vinter.
Igår et monument av triumferende kulde,
hardklappet og stram som en offiser i korsett,
- idag redusert til en sølepytt
og to koksbiter!

Og jeg bringer det illevarslende kommunike
til denne nasjon av snemenn:
Dette, mine herrer, er våren 1951!
Den store general har besatt
det strategiske punkt: smeltepunktet.
Nu går vi alle
vår helsebringende oppløsning i møte.

- Andrè Bjerke, fra " Den hemmelige sommer", 1951

Karin Boye funnen død

Den svenske lyrikeren Karin Boye tok sitt eget liv i 1941. Hun døde etter først å ha tatt en overdose med sovepiller om kvelden 23. april 1941, for så å gå ut svært tynnkledd og sette seg for å vente på døden. Haldis Moren Vesaas skrev diktet "Karin Boye funnen død".

Karin Boye funnen død

Var der da ikkje ei einaste hand
som rette seg ut etter di
den gang da grunnen under din fot
for alvor tok til å gli - ?
No står vi her tomhendte alle i hop
og ser mot ei attlæst dør.
Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
Vi skulle ha gjort det litt før.

Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt.
Den frosne har frose i hel.
Var der da ikkje på jorda ein
som kunne ha stått di sjel
så nær at han varda deg med sin eld
mot kulda? - Din død gir svar.
Du stod nok og såg deg ikring før du gjekk,
men eld vart du ingen stad vâr.

Så mange blir drivne i døden no
som berre mot livet trår.
Men du var ein døds-friviljug.
Du bøyde deg, trøytt og sår,
mot døden og bad at du måtte bli løyst,
og no har han gjort som du bad.
Eit "takk" var vel siste òm av di røyst
da varsamt han bar deg av stad.

Vi veit det: vi skal ikkje sørgje
for di skuld. Du sjølv har valt.
Det er berre det: no når du er sløkt
sansar òg vi kor kaldt
det kjennest ikring oss. Det var just deg
vi ville hatt med oss i kveld,
og frysande, einsame søker vi inn
mot det du har skapt av eld.

(Halldis Moren Vesaas)

Lykke

Det er noe nært og fint i Einar Skjæraasen sine dikt. I dette diktet har han fanget et lite øyeblikk av lykke og nå kan alle vi andre dele det. Hurra.

Lykke

Åtte øyne i hverandre.
Fire munner rundt et bord.
Fire vegger kring en lykke:
Vesla, Påsan, far og mor.

Åtte hender hektet sammen
til en ring om stort og smått.
Herregud - om hele vide
verden hadde det så godt.

av Einar Skjæraasen

En handelsreisendes liv

Søren Sørpå het en mann fra
sør som nordpå gikk ombord fra
båten som han var ombord på
og der traff han Nora Nordpå

(Sørpå er en kavaler på
førr - av dem som kvinnesjelen tror på
men som altså driver hor på
små forretnings reiser nordpå)

Hun er riktig søt med hatt på
Sørpå stirrer rent betatt på
denne skatt han har fått fatt på
skattefritt og attpå
til kan tilbringe en natt på.

Det trengs ikke mange ord på
å få drag på frøken Nordpå
si meg hvilket rom de bor på
jeg har rom med egen dør på
bare stig på de herr Sørpå

snart har Sørpå satt likør på
bordet, hvorpå sørpå klør på
ben med silkestrømpe flor på
hvilket lille frøken Nordpå
avgjort setter meget pris på
det er hennes knis bevis på

Derpå - er det satt sensur på
måten Sørpå drev amour på
Det besøket ble han far på
brevet fikk hun aldri svar på
for han dro til neste fest på
små forretningsreiser vestpå

Kvinner! Ikke se og hør på
slike menn! For menn som Sørpå
blir man mor på at man tror på
man er sur på sørpå nordpå.

Andre Bjerke

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang

André Bjerke

Hvem har sagt at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet
i hjertet våres og
hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt skulle være lett
å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantete ballonger
som føk på plass
av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Det var piller for alt
nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare
at fjellovergangene aldri snødde til
og at nettopp vi skulle slippe
å sitte fast i tunnellen?

Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?

Kolbein Falkeid

Jeg ser

Stavangerdikteren Sigbjørn Obstfelder skrev dette diktet på slutten av 1800-tallet. Den eksistensielle angsten og frykten for tilværelsen gjennomsyrer dette diktet syns jeg. Og, som så mange gode dikt, passer det like godt i 2011, som i 1893.

JEG SER

Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.

Dette er altsaa verden.
Dette er altsaa klodernes hjem.

En regndraabe!

Jeg ser paa de høje huse,
jeg ser paa de tusende vinduer,
jeg ser paa det fjerne kirketaarn.

Dette er altsaa jorden.
Dette er altsaa menneskenes hjem.

De graablaa skyer samler sig. solen blev borte.

Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
jeg ser paa de ludende heste.

Hvor de graablaa skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser….
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…

fra Digte (1893)

Stundom

Dette er et helt nyoppdaget dikt for min del. Jeg syns det er utrolig flott.

STUNDOM

Stundom møter vi menneske som
hentar fram det beste i oss.
Menneske som opnar for våre
kjelder, som lokkar fram våre 
fargar ... – som aukar varmen
i våre liv.
Stundom møter vi menneske som
ser bak våre skal så vi gløymer
vi har dei og glitrar fram i
vår prakt.
Menneske som vi ber i oss etterpå
med takksemd.

- Bente Bratlund Mæland

Klovnens bønn

Det første tirsdagsdiktet i 2011 er ikke et dikt, men en del av Klovnens Bønn. Jeg har valgt det ut fordi det passer som et nyttårsforsett og egentlig som en rettesnor i livet syns jeg.

KLOVNENS BØNN

Mens jeg snubler gjennom dette livet; hjelp meg å skape mer latter enn tårer. Hjelp meg å spre mer glede enn tungsinn, å uttrykke mer håp enn fortvilelse. La meg aldri bli likegyldig slik at jeg ikke legger merke til undringen i barnets blikk eller glimtet i den gamles øyne.

Fra Klovnens Bønn, Clowns International