Vepsen

I stripet badedrakt
og ør av dødsforakt
flyr den med hevet spyd
midt i sin egen lyd.

Et ondt og giftig stikk
det korte øyeblikk
av salig raseri.
Og så er alt forbi.

(Inger Hagerup)

NÅR DE SOVER

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himlen har gitt
menneskene.

De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene står vakt da og det
er en dis over hvelvene,
noen timer da ingen
skal gjøre hverandre ondt.

Kunne vi bare tale til hverandre da
når hjertene er som halvt åpne blomster.
Ord som gylne bier
skulde trenge inn der:
- Gud, lær mig søvnens sprog.

(Rolf Jacobsen)

Vera sitt eget lys

Vera sitt eget lys
På havsens botn
lever fiskar i stint mørker
Men dei er ikkje blinde
dei lyser sjølve
mot ferd og farar

Vi er sjølve fiskar
i et mørkare hav
men vi er ikkje blinde

Sol skal finnast
men vi ser ikkje sol
Manns einaste von
er å vera sitt eige lys

(Ragnvald Skrede)

DE GAMLE DAMER

De unge kvinnene med lynsnare føtter, hvor blir det
av dem?
De som har knær som små kyss og sovende hår?

Langt ut i tiden når de er blitt stille
gamle damer med smale hender og går langsomt i
trappene

med store nøkler og ser sig omkring
og snakker til små barn ved kirkegårdsportene.

I det fremmede store landet hvor vintrene er lange
og ingen mere skjønner deres sprog.

Bøy dig dypt og hils dem med ærbødighet for
de bærer det med sig ennå som en duft,

et hemmelig bitt i kinnet, en nerve inne i
håndflatene etsteds som røper dem

Rolf Jacobsen

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster..

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Hans Børli