Gleden

Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid -
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver
for å finne sin husbond.

Hans Børli

Vise ved Vintersolkverv

Det er årets mørkeste dag i dag. En nordlendings betraktninger om denne dagen passer fint.

VISE VED VINTERSOLKVERV

No sløkkes en dag som så vidt rakk å gråne
og vise fram landet ei skjømmingsblå stund,
og gjømt attom fjellan i aust står en måne
som snart skal strø sølv over fjorda og sund,
i sør ligg ei strime av lys over tindan
der dagen blør ut før han slokne førr godt,
og vi står igjen med oss sjøl og med minnan
i mørketidslyset der allting blir blått

Så kom og vær nær meg – vær sol i desember
når midtvinters-tanka tar rom i mitt sinn,
førr året må følle sin kurs og kalender
og stian blir tungtrødd når lyset førsvinn.
Men hold meg i handa og lær meg å vente
på solkvervingstimen då allting skal snu,
i mørketidslyset e varme å hente
førr den som har mot tel å trosse og tru

Ja, streif mine strenga og løys i meg tonen
tel landet som kvile ved midtvinterstid,
la mørketids-tankan og haust-depresjonen
få vike førr strofe av blå poesi.
Vi leve med rest av en sommar i minne,
i lengting mot daga vi ikkje har fått,
men kjem du meg nær skal vi solvarmen finne
i mørketidslyset der allting blir blått.

Helge Stangnes

Å vere i livet

Haldis Moren Vesaas er en dikter som ligger mitt hjerte nær. Nå i julestria kan det lett bli litt mye fokus på å rekke alt: gaver, pynting, matlaging, bakst osv, osv. Med dette diktet skal vi huske på hva det er som gjør julen til en glad tid: Det er samværet med dem man er glad i.

Å vere i livet

Dette: Å vere i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og lét deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og aukar den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

Frå I ein annan skog, 1955

Det må (Tirsdag 6.12.2010)

Tre ganger denne høsten har vi her i sekretariatet fått den triste beskjeden om at markante personer i Folkeakademiet har gått bort: Halvor Mørk i august, Sverre Gjengedal i oktober og denne uken kom den triste meldingen om at Henning Vindvad er død. Når så sterke personligheter forsvinner ut av tiden ligger denne tanken nær: Det må være et sted det blir gjemt, det vi lever.

DET MÅ

Det må vera ein stad det blir gøymt
det vi lever i lag,
kvar stund vi har ledd og drøymt,
kvar nykveikt dag,
kvart smil og kvar varleg hand,
kvar time av trøyst,
ei rømd som har ævleg minne
og gøymer di røyst.

Det er for stort, det vi har,
til å siga ifrå oss.
Ein stad må det setja seg fár
og bia på oss,
ein stad eg ikkje kan nemna
og ikkje forstår,
bakom dei slokna stjerner
og folna år.

(Sigmund Skard)

Hundehvalpen (Tirsdag 30.11.10)

Denne uken har jeg vært hjemme i to dager med minstemannen vår på halvannet år. Jeg kan ikke annet enn å bli fascinert av hvordan livet møtes av en sånn liten en. André Bjerke har latt seg fascinere av akkurat det samme. Han snakker om en hundevalp, men det han beskriver gjelder også små nye gutter i verden.

HUNDEHVALPEN

Jeg går her i gaten og leier
en rar liten terrier-mann.
Den vimser og detter og deiser
og drar på oppdagelsesreiser
i nye, merkverdige land.

Det silderer en vår gjennom sølen -
Den første livssalige vår
risler i Pilestredet,
og underlig er det å se det
for den som ble født i går!

Den løper til alle kanter
så gaten blir altfor trang.
Den løfter en stolt liten snute,
for nettopp i dag er den ute
for første velsignede gang.

At verden skal være så veldig,
er mer enn en hvalp kan forstå.
Det strømmer imot den så mye,
og stadig så kommer det nye
ting som må luktes litt på.

Den snuser på alt som den møter
og drar i mitt bukseben,
fordi jeg skal se hva den finner:
En dråpe. Et strå. Noen pinner.
En blomst i en rennesten!

Den ligner på eventyrgutten
som ropte: jeg fant! jeg fant!
Men ser den en flue som svirrer
da holder den pusten og stirrer:
Nei dette! - Kan dét være sant?

Den bjeffer av fryd og forundring
og mener vel nærmest og si:
På jorden er meget å lære,
og her er det moro å være,
så her vil jeg sannelig bli!
----
At valper har meget å lære
er noe vi alle vet,
men likevel må jeg bekjenne:
Jeg lærer nok mere av denne
enn ellers av mangen profet. -

Den eneste visdom i verden
har visdommens voktere gjemt
bak formler og støv og løgne.
Å sanse med nakne øyne
er noe de lærde har glemt!

Men den som er åpen i sjelen
og ny og forundret og ren,
han ser hvor de andre er blinde.
For ham er det meget å finne
Selv i en rennesten!

André Bjerke

Hentet (Tirsdag 23.nov 2010)

Hverdagslivet og evigheten så elegant sydd sammen.

HENTET

Barn
har en egen måte
å bruke språket på.
I barnehagen der
sønnen min går,
blir de for eksempel "henta".
Sunniva, du er henta! roper
de, når for eksempel Sunniva
blir hentet, og Sunniva
slipper det hun har i hendene
løper hvinende
nedover skråningen
rett
i armene på den
som står ved porten
og er kommet for å hente.
Når også jeg en gang
får øye på
at noen står i porten
og skal hente meg
da håper jeg
at det vil skje
nøyaktig slik

(Johann Grip, Enkle dikt, 2003)

SKEISERENN

Jeg kan ikke presentere dikt hver tirsdag uten å ta med Olav H. Hauge. Skeiserenn er en av mine favoritter.

SKEISERENN

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du kan ikkje fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.

Men han glid ifrå deg,
glid ifrå deg, glid ifrå deg -
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkjeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!

Og du fell inn i di eigi takt
og kappstrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

Olav H. Hauge (1966)

NÅKEN GODE TING (Tirsdag 9.11.10)

November har vist seg fra den kalde, sure, mørke og litt triste siden de siste dagene her i Oslo. Folk haster forbi med hodene langt ned i jakkene med stive blikk og ansikter. Et lite "trøstedikt" passer bra akkurat denne uken syns jeg.

NÅKEN GODE TING

Når verdo bler dumme, så leita
eg fram nåken gode ting;
Ein støvete blom i ei veita,
ein måse som fyke i ring.

Ein måne e go’ nå’ han velta
på ryggen og slappe av,
og føllte drops mens di smelta,
ei velstelte, gammadle grav.

Og ungar e go’ når di grine,
ein hund nå’ du kjeme him,
ei kalde pils e vel fine?
Og så e eg så glad i rim.

Eg lika regnet som sipa
nå regnet e mildt og lett,
ei nyrensa, snille pipa,
og noken som helde meg tett.

Har du sitt kossen Drammen lyse
på vei fra Oslobesøk?
Eg lika pyttar som fryse,
og sursild med masse løk.

Nå’ jevedl slite og streva
seg inn i meg gong på gong
så vidt att’ eg våge leva,
då laga eg ein toskjen song.

D’e hjelp i ein blom og ein måse,
ein måne, ei grav og ein hund,
og følte drops i ein påse
di trøsta ei lito stund.

(Ingvar Moe)

HANSKEN (Tirsdag 2.11.10)

Jeg har min oldemors giftering, i tillegg til min egen på fingeren. Det pleide moren min også å ha. Oldemors giftering innerst, sin egen ytterst. Noen ganger når jeg skotter ned i mitt eget fang skvetter jeg til. Den hånden der er da ikke min! Det får meg alltid til å tenke på dette diktet:

HANSKEN

Hva er det for en fremmed hånd som
ligger her i fanget mitt
med skrukkehud og årer?

Det er jo mammas gamle hånd
som leier aller trette barn
og tørker unge tårer

Nei hun er død,
ja hun er død

Det er min egen hånd
som nå har gammel hanske på

men myke varme hender
som stryker barnekinn
er evig gjemt i hansken
i mammas
og i min

(Hilchen Sommerschild)