Hvem har sagt at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt på lykkehjulet
i hjertet våres og
hver kveld stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?
Hvem sa at livet vårt skulle være lett
å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantete ballonger
som føk på plass
av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?
Det var piller for alt
nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare
at fjellovergangene aldri snødde til
og at nettopp vi skulle slippe
å sitte fast i tunnellen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?
Kolbein Falkeid
Tuesday, January 25, 2011
Tuesday, January 18, 2011
Jeg ser
Stavangerdikteren Sigbjørn Obstfelder skrev dette diktet på slutten av 1800-tallet. Den eksistensielle angsten og frykten for tilværelsen gjennomsyrer dette diktet syns jeg. Og, som så mange gode dikt, passer det like godt i 2011, som i 1893.
JEG SER
Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.
Dette er altsaa verden.
Dette er altsaa klodernes hjem.
En regndraabe!
Jeg ser paa de høje huse,
jeg ser paa de tusende vinduer,
jeg ser paa det fjerne kirketaarn.
Dette er altsaa jorden.
Dette er altsaa menneskenes hjem.
De graablaa skyer samler sig. solen blev borte.
Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
jeg ser paa de ludende heste.
Hvor de graablaa skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser….
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…
fra Digte (1893)
JEG SER
Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.
Dette er altsaa verden.
Dette er altsaa klodernes hjem.
En regndraabe!
Jeg ser paa de høje huse,
jeg ser paa de tusende vinduer,
jeg ser paa det fjerne kirketaarn.
Dette er altsaa jorden.
Dette er altsaa menneskenes hjem.
De graablaa skyer samler sig. solen blev borte.
Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
jeg ser paa de ludende heste.
Hvor de graablaa skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser….
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…
fra Digte (1893)
Tuesday, January 11, 2011
Stundom
Dette er et helt nyoppdaget dikt for min del. Jeg syns det er utrolig flott.
STUNDOM
Stundom møter vi menneske som
hentar fram det beste i oss.
Menneske som opnar for våre
kjelder, som lokkar fram våre
fargar ... – som aukar varmen
i våre liv.
Stundom møter vi menneske som
ser bak våre skal så vi gløymer
vi har dei og glitrar fram i
vår prakt.
Menneske som vi ber i oss etterpå
med takksemd.
- Bente Bratlund Mæland
STUNDOM
Stundom møter vi menneske som
hentar fram det beste i oss.
Menneske som opnar for våre
kjelder, som lokkar fram våre
fargar ... – som aukar varmen
i våre liv.
Stundom møter vi menneske som
ser bak våre skal så vi gløymer
vi har dei og glitrar fram i
vår prakt.
Menneske som vi ber i oss etterpå
med takksemd.
- Bente Bratlund Mæland
Tuesday, January 4, 2011
Klovnens bønn
Det første tirsdagsdiktet i 2011 er ikke et dikt, men en del av Klovnens Bønn. Jeg har valgt det ut fordi det passer som et nyttårsforsett og egentlig som en rettesnor i livet syns jeg.
KLOVNENS BØNN
Mens jeg snubler gjennom dette livet; hjelp meg å skape mer latter enn tårer. Hjelp meg å spre mer glede enn tungsinn, å uttrykke mer håp enn fortvilelse. La meg aldri bli likegyldig slik at jeg ikke legger merke til undringen i barnets blikk eller glimtet i den gamles øyne.
Fra Klovnens Bønn, Clowns International
KLOVNENS BØNN
Mens jeg snubler gjennom dette livet; hjelp meg å skape mer latter enn tårer. Hjelp meg å spre mer glede enn tungsinn, å uttrykke mer håp enn fortvilelse. La meg aldri bli likegyldig slik at jeg ikke legger merke til undringen i barnets blikk eller glimtet i den gamles øyne.
Fra Klovnens Bønn, Clowns International
Subscribe to:
Posts (Atom)