Trøstedikt

April, mai og skoene løper av sted
med føttene mine
og grøftene lyser.
Dette lille diktet mitt peker på grøftekantene
og sier:
- Se grøftekantene,
er de ikke praktfulle, sier diktet
og peker på det tørre bleke gresset
og hestehovene
og vårkålen
og gullstjernene.
Alt er gult
og vårpengurten vokser seg lang og knoklete
og hvitveisen overtar etter blåveisen
det er førstemann til sankthans
og bokfinkene er helt desperate
og gresset springer for harde livet inn i sommeren.
Det er da
du snubler
og faller
og slår deg
og noen må blåse, stryke, holde.
Hvis ingen andre ser deg falle,
kanskje diktet kan trøste?

(Gro Dahle)