Denne uken har jeg vært hjemme i to dager med minstemannen vår på halvannet år. Jeg kan ikke annet enn å bli fascinert av hvordan livet møtes av en sånn liten en. André Bjerke har latt seg fascinere av akkurat det samme. Han snakker om en hundevalp, men det han beskriver gjelder også små nye gutter i verden.
HUNDEHVALPEN
Jeg går her i gaten og leier
en rar liten terrier-mann.
Den vimser og detter og deiser
og drar på oppdagelsesreiser
i nye, merkverdige land.
Det silderer en vår gjennom sølen -
Den første livssalige vår
risler i Pilestredet,
og underlig er det å se det
for den som ble født i går!
Den løper til alle kanter
så gaten blir altfor trang.
Den løfter en stolt liten snute,
for nettopp i dag er den ute
for første velsignede gang.
At verden skal være så veldig,
er mer enn en hvalp kan forstå.
Det strømmer imot den så mye,
og stadig så kommer det nye
ting som må luktes litt på.
Den snuser på alt som den møter
og drar i mitt bukseben,
fordi jeg skal se hva den finner:
En dråpe. Et strå. Noen pinner.
En blomst i en rennesten!
Den ligner på eventyrgutten
som ropte: jeg fant! jeg fant!
Men ser den en flue som svirrer
da holder den pusten og stirrer:
Nei dette! - Kan dét være sant?
Den bjeffer av fryd og forundring
og mener vel nærmest og si:
På jorden er meget å lære,
og her er det moro å være,
så her vil jeg sannelig bli!
----
At valper har meget å lære
er noe vi alle vet,
men likevel må jeg bekjenne:
Jeg lærer nok mere av denne
enn ellers av mangen profet. -
Den eneste visdom i verden
har visdommens voktere gjemt
bak formler og støv og løgne.
Å sanse med nakne øyne
er noe de lærde har glemt!
Men den som er åpen i sjelen
og ny og forundret og ren,
han ser hvor de andre er blinde.
For ham er det meget å finne
Selv i en rennesten!
André Bjerke
No comments:
Post a Comment